John Coltrane Quartet, ‘Leo’s Casino‘, Cleveland, OH, august 1965.

Ved et uhell er jeg gammel nok til a ha sett Trane fem ganger. Det jeg skal gjore her er a forholde seg til erfaringen fra andre og tredje gang.

I august 1965 kom kvartetten til Cleveland for et fire kvelds utseende pa Leo’s Casino, den lokale jazzklubben for stor tid. Jeg var sytten, og veldig ivrig etter a se ham igjen, men fordi bare en av vennene mine var i jazz, og han favoriserte mer hoflige ting som Oscar Peterson, endte jeg med a ga meg selv onsdag den forste natten. Under agers var tillatt i, men matte b re en lei. Men siden dorpersonen ikke sjekket min i.d., var jeg i stand til a sitte i baren, i direkte oye med Elvin Jones (mer om det senere).

Jeg hadde v rt en trane-fan i omtrent tre ar, og hadde sett ham et par ar for (en av de «livsforandrende» erfaringene). Selv om jeg holdt opp med impulsutgivelsene, var det jeg hadde hort for, litt annerledes enn hva jeg skulle hore. «A Love Supreme» hadde kommet ut tidligere samme ar, kanskje «Quartet Plays» var ute da, kanskje ikke, men musikken de spilte da, hadde endret seg. Ascension hadde allerede blitt registrert, gruppen hadde nettopp retuned fra den europeiske turen som ga Comblain La Tour og Paris stovlene [ben], og vestkusturen (Om, Kulu Se Mama, Live In Seattle) var bare en maned eller sa bort. Forst trodde jeg Trane hadde en darlig natt. En stor vekt pa det ovre registeret, skriker mer grunnlaget for musikken enn en aksent. Jeg mislikte ikke det jeg horte, men jeg fikk ikke sa mye fra det som jeg forventet.

Under den forste pause holdt den nederlandske legen jeg satt ved siden av Jimmy Garrison, og jeg dro med ham. Vi dro til omkledningsrommet, hvor alt vi fant var Trane som spilte sin sopran. Han fortalte oss at Garrison var ute foran, sa vi gikk til frontlinjen, og legen snakket til ham en stund og spurte ham hva de gjorde for moro pa veien, Garrison svarte at han vanligvis bare praktiserte basen sin om ettermiddagen. Deretter snakket jeg med Garrison om musikken jeg horte, og spurte det som var feil. Han var veldig hoflig og sa at de nettopp hadde kommet til byen for konserten, og tretthet kunne ha hatt effekt, men nar jeg sa tilbake, syntes jeg a v re hoflig var akkurat det han gjorde, det var fra hans synspunkt ting gar bra pa bandstanden.

Maten klubben ble lagt ut, var baren bare omtrent tjue meter fra scenen, og okt litt, direkte utsikten fra scenen ville ga over hodene til folket som satt ved bordene og i baren. Uansett, pa slutten av det neste settet stod Elvin Jones opp fra tronen hans, gikk gjennom mengden, kom over til meg og ga meg en stor klem. Til denne dag vet jeg ikke noyaktig hvorfor han gjorde det. Kanskje jeg var det han sa mens han spilte. Du kan fortelle at han var utrolig pumpet fra a spille, og kanskje dette var en mate a frigjore energien pa. Vi snakket et oyeblikk eller sa om hva jeg ikke husker. .

Jeg dro tilbake pa lordag, fortsatt alene. Jeg hadde planlagt pa to netter siden a hore om bestillingen, og selv om jeg ikke ble blast bort av det jeg hadde hort pa onsdag, likte jeg det nok til a ha mer. Nar musikken startet, kom jeg raskt inn i det. Jeg skjonte at de ikke spilte «bedre» denne kvelden, men at jeg hadde blitt vant til de stilistiske endringene som hadde blitt gjort de siste manedene. Jeg gravd det og de fleste publikum gravde det.

Lordager, i hvert fall pa Leo’s Casino, var lange netter. I tillegg til de vanlige fire settene, var det et «breakfast show», som var langt over klokka 2:30 bar. Og selv om det ikke var noen videreselging av alkohol, ble stedet ganske godt pakket. For siste gang spilte gruppen en blues, som ligner «The Last Blues» (utgitt for forste gang for et par dager siden pa «LIVE Space»), men i minnet med en solo veldig ukarakteristisk un-Trane som, veldig «standard» harmonisk og rythymically. Interessant, det fikk den storste mengden respons av natten. Jeg vet ikke noyaktig hvorfor, kanskje det var en utgivelse fra intensiteten av resten av natten.

Sa dette er min «hva det var som a se Trane live» -historien, mer om meg enn om musikken, men fortsatt noe som kan gi deg unge whippersnappers en smak av opplevelsen.

Porter, Lewis. John Coltrane. Kronologi, s. 373. «17.-22. August. Cleveland. Muligens Leo’s Casino

Diskografi: Ingen opptak er kjent.

Publiserte anmeldelser: Ingen er for tiden kjent.

MERK: Forutsatt at datoene som er oppfort i Lewis kronologi er riktige, hadde de to opptredenene v rt 18. august og 21. august 1965. Hvis Jacks erindring er riktig, ser det ut til at gruppen ikke spilte tirsdag 17. august.

Innhold pa denne siden copyright av Jack Lefton. Alle de vanlige juridiske beskyttelsene gjelder.

Categories: articles


Hilsener! Vil du spille i det beste kasinoet? Vi samlet det for deg. Spill her nå!